Simon & Garfunkel var Paul Simon og Art Garfunkel. De var blant de mest populære artistene på 1960-tallet, og er kanskje best kjent for sanger som «The Sound Of Silence», «Mrs. Robinson», «Bridge Over Troubled Water» og «The Boxer». Deres ustabile forhold ledet til uenigheter om duoens fremtid og resulterte i en oppløsning i 1970. Deres siste studioalbum,»Bridge Over Troubled Water», som ble sluppet i januar 1970, var deres mest suksessfulle, og er et av verdens mestselgende album. Etter oppløsningen i 1970 har Simon & Garfunkel gjenforent flere ganger, blant annet for «The Concert in Central Park», som tiltrakk seg mer enn 500.000 mennesker; det syvende største konsertoppmøte i historien.
Simon & Garfunkel er blitt beskrevet som «den mest suksessfulle folkrock-duoen på 60-tallet og en av de mest populære artistene fra det 20. århundre generelt. De vant 10 Grammy-priser og ble tatt inn i Rock and Roll Hall Of Fame i 1990. Albumet «Bridge Over Troubled Water» ble nominert av Brit Award for «Beste internasjonale album» i 1977 og er rangert som nummer 51 på Rolling Stone sin kåring over de 500 beste album gjennom tidene. (Wikipedia)
Programmet i reprise kl. 20, og hver dag kl. 14 og 20 frem til neste søndag. www.radiosignal.no. God helg!
Programserien tar utgangspunkt i den fantastiske boka ”Rockens største og beste – en plateguide til rockhistorien” av rockjournalisten Asbjørn Bakke. Bakke, nå redaktør i Aftenposten, har vært rockjournalist i over 30 år og ga ut boka i 2013 på forlaget Cappelen Damm. Den presenterer 430 artister og hele 1948 album. I slutten av forordet til boka skriver Bakke: ”Uten albumene ville vi miste merkesteinene i musikkhistorien”
Vi presenterer noen av artistene og deres albumutgivelser, og baserer programmene på Asbjørn Bakkes tekster, tilrettelagt og presentert av Lars Ulseth.
GJØR EN FORSKJELL. HVER DAG.
Lørdag 4.mai handlet programmet om Led Zeppelin. John Bonham, John Paul Jones, Jimmy Page og Robert Plant startet Led Zeppelin i 1968. I løpet av det neste tiåret ble bandet et de mest innflytelsesrike, innovative og suksessfulle i populærmusikkens historie. De har til sammen solgt mer enn 300 millioner album verden over
Lørdag 6. april handlet det om LOU REED. Lewis Allen «Lou» Reed (født 2. mars 1942, død 27. oktober 2013var en amerikansk rockemusiker og låtskriver. Etter å ha vært gitarist, vokalist og fremste komponist i gruppen Velvet Underground, hadde han en solokarriere som strakte seg over flere tiår og fram til sin død. Velvet Underground var en kommersiell fiasko på slutten av 1960-tallet, men gruppa har siden fått en betydelig hengiven tilhengerskare i årene etter gruppas oppløsning og har blitt en av de mest siterte og innflytelsesrike band fra tidsepoken– derav Brian Enos berømte sitat angående Velvet Undergrounds debutalbum salg av kun 30 000 kopier, «alle som kjøpte én av de 30 000 kopiene startet et band.»
Etter Reeds avgang fra gruppa, begynte han en solokarriere i 1972. Han hadde en hit det påfølgende året med «Walk On The Wild Side», men manglet siden den store kommersielle suksessen som denne ene listetoppen synes å indikere. 1975 utga Reed et dobbeltalbum med repeterende feedback-sløyfer, Metal Machine Music, noe han senere kommenterte, «Ingen er antatt å gjøre en greie som det og overleve.» Reed var kjent for sin særskilte uttrykksløse stemme, poetiske sangtekster og for nyskapende bruk av gitaren som han selv karakteriserte som «strutsegitar», eller triviell gitarstemming, det vil si å stemme gitaren til en tone på alle strengene; C-C-C-C-C-C. (Wikipedia)
Lørdag 16. mars handlet det om Roxy Music.
Roxy Music, i følge forfatter Torgrim Eggen «den merkeligste, mest radikale, mest epokegjørende rockgruppa av dem alle». Etablert i Manchester, England i 1970 av Bryan Ferry, Phil Manzanera, Andy Kackay, Paul Thompson og Brian Eno. De var aktive fra 1970 til 1976, og igjen fra 1978 til 1983. Gruppen hadde gjenforeningsturné i 2001.
I 2004 ble de rangert som nummer 98 i Rolling Stone Magazine, og de opptrådte igjen på scene sammen på Isle of Wight Festival på lørdag 11. juni 2005. Det var deres første konsert sammen siden verdensturnéen i 2001.
Lørdag 9. mars kl. 14 handlet programmet om engelske The Smiths
The Smiths var et innflytelsesrikt indieband fra Manchester i England. Bandet eksisterte fra 1982 til 1987, og ga i den perioden ut fire album. Bandet slo igjennom med singelen Hand in glove. Bandet har gjentatte ganger blitt spurt om å gjøre comeback, og skal ha blitt tilbudt ti millioner dollar for enkeltkonserter, uten at det har fått medlemmene til å takke ja.
Det sies at sangen «I Know It’s Over» kan bidra til å kurere depresjon (Wikipedia)
Forfatter Frode Grytten om The Smiths til NRK i 2003: Bandet hadde alt. Grytten husker godt da han kjøpte sin første Smiths-plate og fant en lidenskap for livet. Han var student, og det var en vårdag i Bergen i 1984.
– Jeg så på coveret, og så at det var noe spesielt. Da jeg leste tekstene, ble jeg enda sikrere. Det ble ikke mer lesing på lesesalen den dagen. Jeg måtte hjem og høre på plata.
– De hadde alt. Vemod, energi, gode tekster, melodier; alt. Det var surt og søtt, morsomt og trist. Melankolsk og livsbejaende. Det må ha vært et lykketreff av en gruppe. De virket fullt ferdige fra første plate, ingen tvil om hvor de skulle, hvorfor de var der. Kanskje tvilte de selv, men slik føltes det.
– Uten tekstene ville de vært et greit popband. Morrissey kunne skrive om den virkelige verden uten at det ble pinlig. Det er både letthet og tyngde når han skriver, samtidig som det er vesentlig, noe som betyr noe.
Lørdag 2. mars gjennomgikk vi albumene til Jimi Hendrix.
Geir Rakvaag/Dagbladet skrev i 2017: Av alle store 50-årsjubileum i popmusikken i år er gjennombruddet til Jimi Hendrix et av de viktigste. Og beste. Midt oppe i det svært mye omtalte «Sgt Pepper»-albumet til The Beatles, det helt upåaktede første albumet til David Bowie, de litt mer populære første utgivelsene til Pink Floyd, Monkeemania, med «A Whiter Shade Of Pale» og «Waterloo Sunset» som nr. 1 og 2 på hitlistene, var det en helt ny og eksplosiv lyd som trengte seg på: The Jimi Hendrix Experience.
De første ryktene vi hørte om Jimi Hendrix handlet om en fyr som spilte gitar med tennene. Vi har senere sett filmopptak av Hendrix som denger gitaren inn i forsterkeren, slenger den i scenegulvet, spruter lighterbensin over, og tenner på. Fortsatt er det mange nok som spør seg om han hadde noe å by på musikalsk, eller om han bare var en utilpass opprører som ble stadig større etter at han døde altfor tidlig, bare 27 år gammel, bare tre år etter dette store gjennombruddet. Vi påstår derfor gjerne dette en gang til: Hadde de nå 50 år gamle innspillingene til Jimi Hendrix hadde vært helt nye i dag, hadde de fortsatt vært grensesprengende begivenheter.
Lørdag 23. februar gjennomgikk vi albumene til det amerikanske bandet R.E.M. De ble kalt «The Kings of College Radio» ble dannet i Athens, Georgia våren 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommis Bill Berry.
Etter å ha møtt manager Jefferson Holt utga de singelen «Radio Free Europe». Sjefen for plateselskapet I.R.S., Miles Copeland (broren til Police-trommis Stewart Copeland), fikk høre singelen, og kontrakterte bandet på flekken. De gjorde alternativ rock stuerent i USA og hadde i mange år en menighet av kvalitetsbevisste fans over hele verden. Med singelen «The One I Love» nådde de i 1987 en niendeplass på den engelske singelliste, men ble først superstjerner i 1991 med med singelen «Losing My Religion» og albumet «Out Of Time». Var etter det blant klodens svært få stabile megaband frem til oppløsningen i 2011, som de bekjentgjorde på sin hjemmeside. I følge Peter Buck ble avgjørelse tatt på et hotellrom i Bergen i 2008.
Lørdag 16. februar gjennomgikk vi Bob Marleys album.Robert Nesta «Bob» Marley» (født 1945 – død 1981) var gitarist og vokalist i Ska- rocksteady- og reggae-gruppene The Wailers (1963 – 1974) og Bob Marley & The Wailers (1974 – 1981. Marley er den mestselgende reggaemusikeren i verden med over 75 millioner solgte album. . Han er også kjent for å ha hjulpet til å spre både jamaikansk musikk og rastafarivebegelsen (Wikipedia)
Lørdag 9. februar kl. 14 skal vi gjennomgikk vi The Velvet Undergrounds album.
The Velvet Underground var et amerikansk, eksperimentelt rockband som eksisterte fra 1965 til 1973.
The Velvet Underground hadde sin base i New York. Tidlig i sin karriere var de en del av miljøet rundt pop-kunstneren Andy Warhol, som tidvis fungerte som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet. Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1957 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule., I tillegg var sangerinnen Nico (Christa Päffgen)med på innspillingen av debutalbumet The Velvet Underground and Nico, og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966.
The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn det var i den perioden de eksisterte som band, og det regnes som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 1970-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på dets rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punkrock, støymusikk og alternativ rock generelt. (Wikipedia)
Programmet sendes i reprise kl. 20, og deretter kl. 14 og 20 hver dag frem til neste lørdag. Da kommer et nytt program
Lørdag 2. februar gjennomgikk vi albumene til DIRE STRAITS. Det er over 40 år siden «Sultans Of Swing», og snart 25 år siden Dire Straits ble oppløst. Bandet har satt varige spor med en katalog med noen av de fineste komposisjonene noensinne, og et rekordsalg på mer enn 120 millioner album.
Lørdag 26. januar gjennomgikk vi albumene til Warren Zevon, basert på tekster i Asbjørn Bakkes glimrende bok «Rockens største og beste – en plateguide til rockhistorien». Tilrettelagt og presentert av Lars Ulseth
Warren Zevon ble født i 1947 i Chicago og oppvokst i Arizona i California, USA. Warren Zevon var en framtredende låtskriver som med ironi og svart humor skrev dystre og voldelige fortellinger og sarkastiske skildringer av det amerikanske samfunnet. Men han hadde også en bittersøt side og kunne skrive flotte kjærlighetssanger.
På 1960-tallet arbeidet han i Los Angekles som låtskriver med en viss suksess, og han var medlem av diverse duoer og band. Debutalbumet «Wanted Dead Or Alive»(1969) solgte dårlig, og i de neste årene spilte Zevon keyboards på andre artisters plater og turneer. Lindsa Ronstadts versjon av hans «Hasten Down The Wind» ga ham solokontrakt med Asylum Records. Albumet «Warren Zevon» (1976) fikk kjempegod kritikk, og oppfølgeren «Excitable Boy» (1978) ga Zevon hans første og eneste hit, «Werewolves Of London».
Warren Zevons øvrige album ble stort sett kritikerrost, men med unntak av «Bad Luck Streak In Dancing School» (1980; Topp 20 i USA) og «Sentimental Hygiene» (1987; Topp 15 i Norge), solgte de ikke særlig bra. Han ga også ut «Stand In The Fire» (1980; live), «The Envoy» (1982), «Transverse City» (1989), «Mr. Bad Example» (1991), «Learning To Flinch» (1993), «Mutineer»(1995), «Life’ll Kill Ya» (1999), «My Ride’s Here» (2002) og « The Wind» (2003). Sistnevnte ble laget etter at han hadde fått vite at han led av uhelbredelig kreft og bare hadde få måneder igjen å leve.
Zevon kanskje mest kjente låt er «Werewolves of London» frra 1978, hvis kjennemerke er den makabre teksten og Zevons uling i refrenget.
Han var sammen med Bill Murreay den første gjesten på «Late Night with David Letterman» 1. februar 1982, og var siden erstatter for bandleder Paul Shaffer og gjest gjentatte ganger i tiden mellom 1982 og 2001. 30. oktober 2002 var han som eneste gjest på «Late Show with David Letterman» for å fortelle om sykdommen sin. Til slutt i programmet spilte han «Roland the Headless Thompson Gunner»på forespørsel fra David Letterman, og det var den siste sangen Warren Zevon noen gang fremførte for offentligheten. Etter programmet ga Zevon bort gitaren sin til Letterman og sa: «Her, jeg vil at du skal ha den, ta godt vare på den.»
Zevon døde av lungekreft den 7. september 2003
(Wikipedia/ Store norske leksikon)
Lørdag 8. desember handlet om John Lennon, legenden fra The Beatles. Etter Beatles’ oppløsning i 1970 hadde han en solokarriere med politiske og eksperimentelle album, men tok pause fra musikken i 1975 for å være mer sammen med familien. Comebacket skjedde med albumet ”Double Fantasy”i 1980. Lennon ble bare 40 år gammel. Han ble skutt utenfor sin leilighet i New York om kvelden for 38 år siden i dag, 8 desember 1980.
Lørdag 1. desember handlet det om The Clash. De regnes som en av de mest inflytelsesrike når det gjelder å være brutalt ærlige, politiske og svært så banebrytende musikalsk. Musikken deres var påvirket av forskjellige musikkstiler som reggae og roots rock. I motsetning til mange andre punkband var The Clash politisk bevisste, og flere av tekstene bærer sterkt preg av dette. Bandets politiske engasjement førte også til at de deltok på en del arrangementer i regi av bl.a. Rock Against Racism og Anti-Nazi League. Konsertene til The Clash var svært intense opplevelser og en av hovedårsakene til bandets suksess. De besøkte Norge to ganger; 21. mai 1980 i Storsalen på Chateau Neuf og 16. februar 1984 i Drammenshallen.
Lørdag 24. november handlet det om Creedence Clearwater Revival, ofte referert til som CCR, eller Creedence, var et meget suksessrikt amerikansk rockeband som ble dannet i 1967 og hadde sine røtter I California. Gruppa bestod av brødrene Tom og John Fogerty, begge på gitar og sang, Stu Cook på elbass og Doug Clifford på trommer. John Fogerty skrev alle sangene for gruppa, som fikk en rekke store hits, både hjemme og i utlandet.
Lørdag 17. november handlet det om The Byrds var en amerikansk rockgruppe som slo igjennom på midten av 1960-tallet Gruppen var operativ i perioden 1964 til 1973 og var svært innflytelsesrik og nyskapende, og fikk store hit´er med sine tolkninger av flere av Bod Dylans sanger. På høydepunktet av deres karriere utfordret gruppen den engelske dominansen med The Beatles, The Rolling Stones og The Who. De var svært sentrale i utviklingen av folkrock og countryrock.
Lørdag 10. november handlet om The Doors, anført av Jim Morrison, dannet i 1965 i Los Angeles Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.
Lørdag 3. november handlet det om Janis Joplin , som regnes som en av rockhistoriens største legender. Med sin sterke, raspete og sårbare stemme bergtok hun en hel verden før hun døde av en overdose i 1970, bare 27 år gammel.
Lørdag 27.oktobet handler det om Steely Dan. Da den ene av duoen, Walter Becker døde i fjor, kun 67 år gammel, skrev Dagens Næringsliv: «Hans musikk med Steely Dan er 70-tallet på sitt mest geniale»
Seriens andre program handlet om Chuck Berry, en av rockens største innovatører, stilskapere, gitarister og låtskrivere. Han har inspirert et utall av rockemusikere med sin blanding av blues, country og rockabilly, og sine vittige tekster som appellerte til både hvit og svart ungdom. Berry ble også kjent for sitt sceneshow, der han framførte sin særegne «duckwalk» mens han spilte gitar.
Lørdag 13. oktober kl. 12 var det premiere på programserien ”Rockens største og beste”, hvor vi gjennomgår karrieren til noen av de viktigste artistene i rockhistorien. Sendes i reprise kl. 18, og hver dag kl. 12 og 18 frem til neste lørdag og et nytt program i serien.
Det første bandet i programserien var The Band, også kjent som Bob Dylans fantastiske backingband, ble dannet I 1959, og tok de urbane utskeielsene i rocken fra slutten av 60-årene tilbake til landsbygda og skapte en egen liten verden. Sangene deres var USA i novelleform. The Band ga ut flere klassiske album og overgikk seg selv på konserter.
Serien tar utgangspunkt i den fantastiske boka ”Rockens største og beste – en plateguide til rockhistorien” av rockjournalisten Asbjørn Bakke. Bakke, nå redaktør i Aftenposten, har vært rockjournalist i over 30 år og ga ut boka i 2013 på forlaget Cappelen Damm. Den presenterer 430 artister og hele 1948 album. I slutten av forordet til boka skriver Bakke: ”Uten albumene ville vi miste merkesteinene i musikkhistorien”
Vi skal presentere noen av artistene og deres albumutgivelser, og baserer programmene på Asbjørn Bakkes tekster, tilrettelagt og presentert av Lars Ulseth.